Carol Azungi Dralega (professor) og Solveig Omland (førsteamanuensis) arbeider ved avdeling for journalistikk og avdeling for interkulturelle studier ved NLA Høgskolen i Kristiansand. Sammen med Margaret Jjuuko og flere kolleger har de nylig gitt ut boken «Gender and Media Representation, Perspectives from Sub-Saharan Africa».
Boken springer ut av et av Norhed-prosjektets forskningsmål, og den er koordinert av NLA i samarbeid med flere afrikanske utdanningsinstitusjoner: Uganda Christian University, University of Rwanda og University of KwaZulu-Natal.
Når journalistikken speiler makten
– Hvordan former aviser, radio og TV fortellingene om menn og kvinner i dagens afrikanske medier? Er det journalistiske sjangre eller fortellerformer som særlig bidrar til å sementere kjønnsroller?
– Afrikanske nyhetsmedier gir fortsatt uforholdsmessig mye plass til menn, både som kilder og eksperter, noe som gjør menn til den «naturlige» stemmen i offentligheten. Samtidig plasseres kvinner oftere i livsstil-, samfunns- og familiesaker, mens politiske debattprogrammer i beste sendetid og forsidene preges av mannlige stemmer. I Rwanda omtales «vanlige kvinner» ofte som passive og lite interessert i samfunnsspørsmål. Slik blir sjangerlogikker og nyhetsverdier ubevisst med på å gjenskape maktstrukturer når autoritet og konflikt forstås som maskuline kvaliteter, og da blir kjønn en redaksjonell sorteringsmekanisme, sier Dralega.
Likestilling som praksis og ikke bare politikk
– Hva møter kvinnelige journalister i Rwanda av strukturelle barrierer eller uformelle hindre i mediebransjen? Hvordan kan redaksjoner gjøre likestilling til praksis og ikke bare politikk?
– Selv om Rwanda profileres som et foregangsland for likestilling, består mediefeltet fortsatt av rundt 70 prosent menn, og kvinner har begrenset tilgang til lederroller. Mange kvinnelige journalister forteller om diskriminerende oppgavefordeling, antakelser om manglende feltkompetanse og trakassering fra mannlige kolleger og sjefer. Tallene er urovekkende: Hele 41 prosent rapporterer om verbal seksuell trakassering på jobb. Dette viser at likestilling ikke realiseres kun gjennom politiske føringer, men krever klare mekanismer for ansvarliggjøring, mentorordninger og sikkerhetsrutiner, slik at likestilling blir levd praksis og ikke bare retorisk ambisjon, poengterer Omland.
Når kvinner tar kameraet tilbake
– Når kvinner tar kameraet eller mikrofonen i egne hender, for eksempel i digital historiefortelling i Tanzania, hva gjør det med fortellingene som ellers dominerer?
– Når kvinner selv produserer journalistiske og dokumentariske fortellinger, flyttes fokus fra ‘victimisering' til handlekraft og fellesskap. I digital historiefortelling ser vi at fortellingene fordømmer vold og samtidig styrker overlevende, og at publikum engasjerer seg gjennom støtte, råd og erfaringsdeling. Dette viser hvordan kontroll over narrativet ikke bare forandrer innholdet, men også maktforholdene i medieoffentligheten ved å utfordre institusjonell portvaktlogikk, forteller Dralega.
Kvinner i politikken og i nyhetsbildet
– Hvordan dekker afrikanske medier kvinnelige politikere, og hvilke journalistiske grep avslører hvor langt eller kort vi har kommet i kjønnsbalanse?
– Dekkingen av kvinnelige politikere viser et blandet bilde. Veletablerte ledere kan få saklig og kompetanseorientert omtale, mens nye kvinner i politikken fortsatt ofte omtales gjennom personfokus. Et talende eksempel er dekningen av Tanzanias president Samia Suluhu Hassan, som i stor grad får en profesjonell og ikke-kjønnet framstilling, og dermed viser hvordan redaksjonelle valg faktisk kan normalisere kvinnelig autoritet. Dette illustrerer at journalistiske praksiser er avgjørende strukturer som kan endres når redaksjonene velger å bryte med det stereotype, bemerker Omland.
Hva kan vestlige medier lære?
– Hva kan vestlige medier lære av afrikanske erfaringer med medier og makt?
– Afrikanske medietradisjoner som oramedia og moderne digital historiefortelling viser hvordan fellesskap, dialog og omsorg kan være en del av journalistisk praksis og samtidig styrke tillit og inkludering. I Tanzania ser vi hvordan digital historiefortelling både fungerer som journalistisk verktøy og sosial støtte, der kvinner får eierskap til narrativet og publikum inviteres inn i kollektiv meningsdannelse. Vestlige medier kan lære at mangfold ikke bare handler om symbolsk synlighet, men om reell maktdeling og plass til relasjonell og erfaringsbasert kunnskap i offentligheten, samstemmer begge to avslutningsvis.
